En promille av mine tanker

Hyggelig samtale med meg selv

Jeg lånte mobilen til mannen min en gang for å ringe til min egen mobil i håp om å finne den frem fra mitt seneste gjemmested. Mobilen viste seg ganske raskt å befinne seg midt på låret mitt i bukselommen og det skrek og jamret seg over innkommende annrop, dermed tok jeg selvfølgelig telefonen og hørte min egen stemme svare hei i mannen min sin telefon som fortsatt hvilte mot øret. Sakker om økonomisk samtale med seg selv.. Kanskje jeg burde vurdere "fri familie"?

Ikke glem å bomme på søppelskassa!

Utrolig, men faktisk sant.. som om jeg talte i tunger, så kom denne setningen rasende ut av snakketøyet en gang mannem min forstyrret meg i det jeg prøvde å parkere utenfor butikken.
"Nå var det like før jeg dret i å glemme å ikke bomme på den søppelkassa!"
Det kan være en real hjernetrim å vri setningen til noe fornuftig, men jeg glemte heldigvis ikke å bomme på søppelkassen.

Den alle hørte men ikke fortalte om

Jeg våknet dagen derpå (en gang i min ungdomstid) og følte meg i tradisjon tro ikke fullt så lekker lenger etter en natt med tung øyenskygge og massiv maskara som har massert seg inn i kjakene, og en murrende hodepine som trofast følger meg dagen etter en fest. Det handler om å overleve oppvåkningen og komme seg hjem i dusjen.

Jeg tuslet inn i stuen hvor en venn av mannen min bodde og skulle slå meg ned i sofaen med mannem min (var da relativt nyforelsket enda og hadde klart å holde mystikken gående) og de andre.

Og der kom den.. Helt uten forvarsel en ørliten fjert! Og det var tydelig at samtlige tilstedeverende gjorde sitt beste for å holde masken. Øyeblikket unnslapp, jeg kunne fint dratt en spøk om at prinsesser fiser de også, og redde en liten promille av stoltheten min, men nå var det bare øredøvende stillhet og jeg ble sittende med et ansikt som nok var blitt rødere enn strengt tatt kledelig..

English for dummies please

Jeg var nesten seksten og svevde rundt på rosa skyer på syden ferie med musikkorpset jeg spilte i. Jeg hadde det som plommen i egget, sol, venner, paradis og en gutt som sto å solgte nøtter på gatehjørnet som flørtet åpenlyst med meg. Jeg gjorde meg selv dum og tillot meg selv å tenke at han sikkert ikke la an på enhver lyshåret jente som gikk forbi nøttene hans (haha).

Jeg falt selvfølglig pladask, det var da tross alt ikke hver dag man fikk sjekkerplikker og nøtter sendt etter seg, så jeg tenkte jeg skulle fortelle ham litt om meg selv. Jeg var en kjent popstjerne fra Norge - eksotisk ikke sant? Han kunne aldri vite sikkert at jeg ikke faktisk var en ekte kjendis, men på en eller annen måte sprakk coveret fort og jeg innrømmet at jeg spilte i et musikkorps. Altså kort oversatt på min flytende engelsk "I'm playing in a music corps"....

Om du ikke skjønte den, så trenger også du et kurs i English for dummies;)

What is a teacher? I?ll tell you: it isn?t someone who teaches something,

but someone who inspires the student to give of her best

in order to discover what she already knows.
...Paulo Coelho

Valget var enkelt, til tross for at familien lever på minste sats fra Nav. Vi har fint råd til dette, selv om det til tider kan være vanskelig til å få hjulene til å gå rundt og følge levestandarden vi er vant med her i landet. Ikke det at jeg er ute etter å høste heder og ære for min storsinnethet, men for å sette ting litt i perspektiv for oss rike nordmenn. Så tar jeg meg friheten til å spille litt på samvittiheten din også. Har du strengt tatt ikke råd til å redde 500barn fordi syns du fortjener noe snacksy mat på lønningsdagen? Eller kanskje hver dag? - for de som skulle hatt midler til dette?

Jeg fikk en åpen giro fra Unicef i posten, og tenkte som så at jeg bidrar med en hel del utfra hvilken inntekt jeg har. Så den første tanken var å legge den i papir søppelet sammen med berget av reklame jeg tok inn fra postkassen.

I det jeg bøyde meg ned for å legge det i papir dunken oppdaget jeg plutselig at det sto 230kr som et av valgene å donere, og jeg falt i tanker. 230kr er nøyaktig det beløpet jeg og Jon-Kenneth bruker på kebab i Sverige hver gang vi får lønning. Det måtte være et tegn.. Så denne måneden ble det å redde 500barn i stedet for to kebabtallerkner. Og vet du hva? Dette smakte mye bedre:) :)

Nå håper jeg at jeg har farget deg en smule ved dette innlegget. Så mange mennesker trenger hjelp der ute. Det betyr ikke at du aldri skal unne deg noe, eller at du ikke skal være rik uten dårlig samvittighet for å vifte litt med pengene dine. Men alle kan gjøre litt. Nesten samme hvor lite penger du har. Jeg er kun to kebabtallerkner fattigere;)

Noen ganger går livet forbi i en forykende fart. Alt handler om hva man skal gjøre etterpå og når kvelden kommer og man egentlig skal sove, har i allefall jeg en lei tendens til å gruble over fortiden. Jeg er også en av de som konstant må ha noe å glede meg til, selv om jeg har et fint liv.

Jeg husker da jeg var liten, så begynte jeg å telle ned dagene til julaften den sekstende august, for da var bursdagsfeiringen over og det var på tide å finne neste store høydepunkt. Heldigvis kom det flere høydepunkter på veien dit, og godt var det, for da man var liten så virket de 130 dagene det var igjen til jul utrolig lange.

I dag går tiden fort, jeg husket ikke sist jeg kjedet meg, og selv om livsstilen min ikke virker mest stressende finnes det mer enn nok å stresse over. Det er som de sier med tiden. Jo mindre tid man har, jo mer får man gjort. Jeg har myyyye tid, får ikke gjort en dritt og dermed så synes jeg at legetimen jeg har neste tirsdag er et digert stressmoment. Da er liksom hele neste uke opptatt. Det tar sikkert en hel time, samlet med kjøring, venting og selve konsultasjonen... Jeg vurderer å utsette den timen, jeg har det alt for travelt (!).

Okei. Riktig så ille er ikke tankegangen, det var snarere for å illustrerer et poeng. Jeg har mye tid og har dermed mye tid til å sitte å bekymre meg. Og dermed ironisk nok er jeg en superstressa person i skikkelse av en som for øyeblikket sitter tilsynelatende bekymringsløs, med stussen godt plantet i sofakroken og blogger.

Så under denne overflater lurer det altså stress og bekymringer av bekymringsverdig stort mangfold. Derfor fikk en stressmestrings bok i bursdags gave av mine to kjæreste, i år. Anbjørg Sætre Håtuns "Stressmestrer - ti bud for få en hverdag med mindre stress og mer overskudd".
Og jammen trur'u'ke den funka! :)

De ti bud var definitivt noe for meg:) Det virker som oppgavene foran meg krymper og jeg kjenner at jeg klarer å samle overskudd til langt mer en en legetime i løpet av uken.

Tingen for meg var kanskje aller mest  det å sette av tid til hvile. Til meditasjon, eller til å lese en god bok. Så nå slår jeg av tv'n en god stund før jeg legger meg om kvelden, passer på å få meg frisk luft og har laget meg en ukeplan som inneholder både fornuftigheter, legetimer, trening og hvile <3

Jeg kjenner meg mer energisk allerede! Men det er klart at man må legge sjela si i det da, boka er ikke en tryllestav heller ;)

Kjøp den på

Mitt min profesjon:

• Smertemestring

Nødvendige kvalifikasjoner for jobben:

• Ha kroniske smerter
• Ha en godt forholdt til paracet osv..
• Tolmodighet - ikke gå på veggen av ventetiden på legekontoret
• Være fleksibel i forhold til arbeidstid - konstant vakttjeneste uten ekstra tillegg
• Det er en fordel å ha gjennomgått en lengre studie av advokat virksomhet da man til enhver må motta spyskiske slag mot ansiktet i form, redusert lønn,avslag på søknader, og ingen forståelse fra lønnsutbetaleren og dermed måtte replisere dette med formelle brev, søknader og ukesvis med ubesvarte telefoner.

Lønn:

• Minste mulige takst fra Nav

NB: Det er ikke mulig å søke om fri fra arbeid til ferie eller noen form for avspasering, da dette er en heltidsjobb i ordets bokstavelige forstand.

Okei, så høres jeg en smule deprimert ut nå, men jeg må faktisk innrømme at jeg heller har en nyvunnen følelse av styrke når jeg leser om min karriære hittils i livet. Jeg har nok truffet på en av de hardeste kariereveier man kan finne, så da kan jeg vel smigre meg med tanken om at jeg faktisk er ganske så hardbarket og gir meg selv en klapp på skulderen. Det er bare så synd at jeg ikke kan sette de siste sju års arbeidserfaringer på cv'en den dagen jeg blir frisk og skal ut å søke jobb.

Jeg husker at jeg pleide å unngå folk jeg ikke hadde sett på lenge.  Man kan jo tenke seg det selv etter å ha observert at alle rundt seg har rast ivei med spennende skoler og begynt på karriærestigen, mens man selv må svare at man er "hjemmeværende", når folk lurer på hva du bedriver dagene dine med. Vel, jeg har funnet måten å bekjempe skammen over å føle seg unyttig og har dermed pyntet litt på sannheten : Jeg jobber med smertemestring. Og jeg forteller det med hodet hevet!

Jeg hadde en samtale med psykriateren min her om dagen (det er forresten ingen skam å innrømme at man er litt syk i hodet av og til..). Vi snakket om hvorfor jeg aldri helt blir kvitt sjokolade-pizza-cola-vekten min. "Men jeg syns det er så vankelig", klaget jeg. Og han repliserte med det samme at det var bare å gjøre det. Oppi hodet mitt foregikk det en liten krig. Den ene hjerne halvdelen skjønte hva han mente, mens den andre protesterte villt og mente på at det måtte finnes en annen løsning.

Hvilken løsning den ene hjernehalvdelen var på utkikk etter er enda uvisst, så jeg endte opp med å gå til plan B og skryte av meg selv fordi jeg hadde redusert hvert brødmåltid fra en og en halv skive til bare en. Det er jo en tredjedel av hvert brød måltid det! Det må vel i jøsses navn (i Jesu' navn) utgjøre minst halvparten av de 21 kiloene jeg har igjen å gå ned!

Vel, så har jeg kanskje et fnugg mer fornuft i topplokket enn det der, men det var det beste jeg hadde å tilby av mot-argument for øyeblikket, så jeg tok til takke med det. "Men hvorfor skal det være så vanskelig?", klaget jeg igjen. For meg er dette spørsmålet nesten større enn det spørsmålstegnet jeg ville satt ved min egen eksistens."Nettopp der ligger hunden begravet!", utbrøt psykriateren og fortsatte med at jeg rett og slett måtte innse at det var vanskelig og være villig til å gjøre det som er vanskelig for å nå målet mitt. "Å? Ja vel.." Jeg tittet ned i hendene mine mens alvoret sank innover meg..

Det skal være vanskelig..

Jeg har nettopp avblåst mitt forsøk på å senke hjerterytmen og lytte til pusten, i et forsøk på å finne min indre gudinne. 20 minutter virker så uutholdelig lenge å sitte stille å ikke tenke, når min personlige rekord i å tvinge stemmen oppi huet til å holde kjeft, er på noe sånt som åtte sekunder. (Jeg er forresten ikke helt sikker i mine kilder, jeg tenkte jo ikke så, så da telte jeg ikke sekundene heller..)

Jeg satt nettopp å leste i en gammel utgave av Mat Og Helse, som skriver om fire ukers plan for livsstilsforandring, noe som virker veldig apellerende til meg, rett etter inntaket av en diger skål med coco pops og melk, som sørger for å holde blodsukkeret skyhøyt. Etter fem avsnitt kom jeg til underoverskriften "Hellig tid for deg selv" som anbefalte 20 minutters egentid hvor man skulle fokusere på pusten. Supersnuppa mi sover og elsklingen er hos far, sin så jeg benyttet muligheten og lukket øynene.

Ahh... så deilig å ikke tenke på noe.. Husk pusten nå da Hanne.. Dype åndedrag.. Ahh.. sånn ja.. Nei, forresten, dirigenten på koret sa at jeg skulle puste helt ned i magen. Okei, magen blåser seg opp som en tromme, det kan jeg se, selv med lukkede øyne. Nåja.. jeg gjør jo dette nettopp for å slanke meg.. Åja, det stemmer det, jeg skulle ikke tenke på noe..

Jeg titter på klokka det har gått ett og et halvt minutt.. Hvor var jeg? Jo, ikke tenke.. Ikke tenke.. Ikke tenke.. Ånei, nå tenker jeg jo konstant på at jeg ikke skal tenke.. Skulle blogget om dette her vettu.. Hvor håpløs jeg er som ikke kan legge fra meg tankene i et og et halvt minutt engang. Ikke gi opp! Ikke gi opp! Jeg syns liksom at jeg kjenner at hjerterytmen senker seg.. Fantastisk! Ikke glem å puste med magen Hanne!!

Ohoy.. Prøv å hent deg tilbake til da du gikk hos psykomotoriske-fysioterapeuten - vidunderlige Carla. Åh, jeg savner henne, jeg har aldri slappet av så godt som jeg gjorde hos henne. Jeg syns liksom jeg kjenner at hun strekker meg ut i alle himmelretninger for så å la meg ligge helt i fred og nyte stillheten. Ahh.. Vent nå litt! Slappet ikke jeg akkurat av litt nå?

Vel, dette var et lite utdrag av hva som foregikk i hodet mitt i løpet av de ti minuttene det tok meg å innse at jeg faktiksk ikke hadde samlet sammen så mye som et øyeblikk med sinnsro.

Når jeg første tenker på dette med sinnsro så er det med stor skam jeg innrømmer at jeg ser på "Den andre siden" i ny og ne. En sjelden gang i mellom handler det om ting jeg ikke tror er helt bort i veggene, og foruten om dette så elsker jeg å se på disse gravalvorlige damene på høyre side av skjermen som er med på omtrent alt gjestene serverer av galskap. Jeg tror helt sikket de har evner, men..

Uansett, det jeg skulle fram til var en episode som handlet om dette med å finne sin indre gudinne. Ja, takk gjerne, hvis du sier jeg egentlig er en vakker gudinne, så tar jeg med meg den! Så om jeg bare klarer å finne roen og puste med magen uten å tenke på kordirigenten (Raye Walter - en fantastisk god mann:) ). Så kanskje jeg til slutt finner en vakker gudinne her inne. I mellomtiden får jeg ta til takke med å være en tidvis vakker ung dame, med høyt blodsukker :)

Jeg skal foresten lese ferdig artikkelen og se om jeg etterhvert kan legge til slank på listen min;) Verdt et forsøk!

Til tross for en hemningsløs leserstatistikk på hele ni lesere på bloggen min denne uka, har jeg faktisk blitt headhuntet av VIP Magasinet på grunn av bloggen. Jeg satt med den lille overtrøtte prinsessa mi på armen i halv ti tiden på kvelden (Ja, jeg vet det hun burde sovet for lenge siden. Prøv å få en ettåring til å forstå seg på det du!), da det plutselig ringte i telefonen og det dukket opp et ukjent nummer i displayet.

OMG! - er det det ungdommene sier nå til dags? Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan han hadde funnet meg. Det er tydeligvis ikke sånn at man bare kommer over denne bloggen sånn helt uten videre, da håper jeg i tilfellet at jeg hadde hatt mer enn ni besøkende i uka, om så de ikke var interressert i mine bekjennelser til nett loggen min, men bare streifet innom en tur.

Jeg hadde ikke sendt ut noen søknader om jobb, og jeg hadde heller ingen erfaring med å jobbe som journalist, men så bare ringte de meg ut av det blå og serverte en stor mulighet på sølvfat rett i fanget der jeg satt i den nedslitte sofaen min. Det er da man virkelig begynner å tro på mirakler. Nå har jeg liksom den instillingen om at alt kan skje når som helst. Fra nå av kommer jeg aldri til å se helt bort ifra at det kanskje ringer noen på døra hvert øyeblikk, og vil gi meg en milion, eller et hus eller en ny garderobe.Samme hva egentlig, jeg er ikke kravstor.. :)

Nå har jeg sittet i timesvis å studert VIP Magasinet og forberedt meg til intervju med pr. ansvarlig hos klesdesignet Sophie Faroh. Nerver i høyspenn, jeg håper de vil trykke artikkelen min!

Jeg sitter for øyeblikket med rulleteksten etter den første episoden av sessong fem av Sex og Singelliv rullende over skjermen i bakgrunnen. Jeg skulle gjerne likte å kalle meg den stolte eier av en skoeske med seks sessonger i selv, men må for øyeblikket ta til takke med å låne fra min venninne Inger.

Jeg har Sex og Singelliv maraton, i den forstand at jeg har brukt et godt år på å komme meg til førsten av sessong fem. Sånn er det når man har blitt mor. Da bytter man ut vinen med druejuice i vinglasset og nyter bruddstykker av en maraton i en og en halvtime av gangen.

Denne episoden er rett og slett, fantastisk morsom. Stakkars Carrie, blir til stadighet stående face to face med venninnenes pupper, dette uten å ha bedt om det selvfølgelig. Og selv om det kan virke å være en innbydende idè å se akkurat denne episoden, for eventuelle hankjønn som skulle finne på å lese dette innlegget, vil jeg bare skrive en liten advarsel om at et av disse peepshowene dreier seg om et par meeeget melkesprengte pupper. Og pupper som er sprekkferdige av melk er stort sett mye finere inne i bh'en sin der de hører hjemme(!)

Pupper eller ikke pupper. Dette er så definitivt tidenes beste serie!

Skål:)

I forrige innlegg skrev jeg om min nylig oppnådde milepæl på fem kilo vektreduksjon. Hurra! Den kommer jeg til å leve lenge på:)

Det ble ikke lange negler i belønning, og ikke en hudpleie time. Heldigvis ble det ei heller en stabbel vafler slik jeg pleide å feire. I stedet endte jeg opp med nye kjole og nytt stærsj! Ille fornøyd selv om jeg ikke er en sylfide riktig ennå:)

Ha en fin dag!